Nytt språk

Også språket forandrer seg i siste akt. Ordene får nytt lys og mørke av siste bål og kommende aske. Den tomme klisjeen «To be or not to be», får ny atomladning. Jeg tenker meg plutselig om før jeg sier: «Nå går det til helvete».

Jeg ,traff en kollega på trenings-studio i dag. Gammel og syk han også. Men vi var enige: Vi må passe på kroppene våre. Det er der vi bor. Det er der vi har midlertidig opphold.

Til fødselsdagen min fikk jeg hilsen fra Iona og David med bilde av en skarv  som står på en stake i elven Tarus som går gjennom Lisboa. Iona og David reiser til alle steder i verden. Hver gang de ser en skarv, sender de den til meg: Skarv over Themsen, skarv under Golden Gate Bridge, skarv på ryggen til en flodhest i Okawango. Kanskje jeg bør bli gjenfødt som skarv? Jeg som er så glad i å fiske og fly over Røst og stå på et skjær og tenke meg om. Jeg må bare passe meg for å være skarvebaby på Higlvær i august, for da kommer Per Fugelli og vrir halsen rundt på meg og spiser brystet og hjertet mitt.

Flaxloddskandalen

Du kan våge mer når du snart skal dø. Du slipper å leve med anger eller skam. Jeg har pinlig få lyster å bruke denne muligheten på. Men jeg har lenge hatt lyst, men ikke mot, til å skrive følgende leserbrev:

Til De Ansvarlige

Hvorfor vinner jeg aldri mer enn kr. 25 på Flaxlodd? Hva kommer det av at jeg gang på gang er SÅ nær 1 million? Er her noe muffens?

Per Fugelli

Pris på mitt hode – levende eller død

Jeg får brev om at jeg er tildelt Hans Nielsen Hauge prisen 2015. Det blir jo en misjonær fra Stavanger glad for. Jeg må komme til Fredrikstad for å motta hederen. Men her er usikre tider, så jeg må bare svare som sant er: «Takk dere som gjør meg glad og stolt. Men her er nettopp påvist tallrike metastaser i lungene, og det er mulig jeg skal inn i ny cellegiftbehandling. Men klart vi skal finne en dag i januar eller februar hvor jeg kan komme å ta imot prisen – levende eller død, som de sa i Ville Vesten når de satte pris på et hode.»

Mitt beste kjøp

Bladet Dine Penger ringer. De vil intervjue meg til spalten: Mitt beste kjøp. Jeg prøver å bli kvitt dem med å si at vi ikke er glade i penger i vår familie. Vi liker ikke gode kjøp. For at journalisten skal forså alvoret i denne familiestyrken, forteller jeg om Aksel, sønnen vår, som er verdensmester i å prute OPPOVER. I Egypt en gang laget han oppstand i basaren ved å slå på 20 pund for en kamel av fargerike glassbiter hver gang den mer og mer panikkslåtte selgeren prøvde å presse prisen ned.

Mitt beste kjøp? Er det lov med menneskehandel (jeg tenkte jo på Charlotte)? Nei! svarer Dine Penger forskrekket. Da må det være en gitar jeg kjøpte for hundre pula i Kalahariørkenen i Botswana i 1999. Den er laget av en rusten, bulket, hullet bensinkanne med treskaft og tørkede tarmer til streng. Selgeren var en ung buskmann fra San-folket – fattig på penger og makt, men ikke på håp. Gitaren likner på et stort ! der den står på mitt kontor og minner meg om menneskets anlegg for å skape oase i ørkenen. Hver gang kreften går meg i mot, tar jeg gitaren på fanget, klimprer litt på den, ikke for musikken sin skyld, men for å holde håp mellom hendene.

Å bli degradert til himmelen?

Folk spør: Frykter du døden? Jeg er ikke redd for å bli hul og gul. Jeg skal tåle smerten. Den kan vi bedøve. Jeg vil ikke miste mine. De skal jeg til og med ha med meg. Mening tror jeg jeg kan stride meg til, helt til slutt. Så hva er igjen å frykte? Bare et luksusproblem, men det er ille nok: Å måtte gå fra dette livet som jeg er så forelsket i. Knut Hamsun uttrykker meg best i Men livet lever: «Intet under at mennesker nødig vil dø, for maken til denne verdens herlighet kan ikke opptenkes en gang til på et annet sted, for eksempel i himmelen.

Vær lege – med grenser

Nei, nei, jeg vil ikke at The End skal være «Gi litt mer faen» i glass og ramme i korssting på en vegg i Sogn. Da heller forfedreånd, selv om forfedreånder trolig har dårlige leveutsikter i det gudløse Norge. Men jeg gjør et forsøk, siden de nye legene fra Universitetet i Oslo har bedt meg skrive dem en hilsen:

Jeg blir glad og stolt når unge leger ber meg om råd på veien. Da tenker jeg forfengelig: Hmm, hmm, kanskje jeg er i ferd med å bli forfedreånd? Det kan lønne seg å lytte til forfedrenes ånder. Da kan det komme en antilope og banke på døren!

For noen år siden intervjuet jeg en ung San-mann i Kalahariørkenen i Botswana. Han var lydig mot forfedrenes ånder. Gjennom transedansen dro han over til Den andre siden. Der lyttet han til råd fra farfar og oldemor. Kloke folk som hadde eksperimentert i livets laboratorium og lært av sine feil. Han fulgte rådene deres og ble rikt belønnet. En dag han var sulten, jaget forfedrenes ånder en antilope rett foran hytten hans. Han kunne stå i døråpningen og skyte den med pil og bue. Nam-nam.

Jeg holdt meg selv med en forfedreånd da jeg var skikkelig lege: Sir William Osler, grunnlegger av Johns Hopkins Hospital. Han var kliniker og ordlege av første orden. Her er noen av hans aforismer:

«A physician who treats himself has a fool for a patient.

Nothing will sustain you more potently than the power to recognize the true poetry of life – the poetry of the commonplace, the ordinary man, of the plain, toil-worn woman, with their love and their joys, their sorrows and their griefs.

Care more particularly for the individual patient than for the features of the disease.» (Sir William Osler)

Nå forfremmer jeg meg selv til forfedreånd, selv om det er litt før tiden, og gir råd ad modum Osler:

Pasienten heter ikke Toyota

Det syke hjertet lengter etter:

  • En lege som vil deg vel
  • En lege som deler makt
  • En lege som er ærlig

Tillit er medisinens oksygen. Uten tillit vi legens vitale funksjoner svikte.

Vær lege – med grenser