Aurelia igjen

I natt drømte jeg om Aurelia Aurita Punctata. Jeg gjør ofte det, hvis jeg tror jeg har såret noen. Aurelia forfølger meg som et symbol på liv uten mening. Men er det lov å bestemme det om et annet vesen? Kanskje det er feil?  Kanskje er hun mer enn min fordom: En samling celler med kontraktil kraft og membraner som kan utveksle vann og plankton? Hva vet jeg manetens ubevisste sjeleliv? Like lite som Ibsen? Og om hun ikke har et høyere åndsliv, er det ikke edelt nok, å ville være i live? For mange hundre millioner mennesker på jorden er grunn nummer 1 til å stå opp om morgenen å skaffe liv – mat, vann og ly til seg selv og sin flokk. Slik var det i Norge og, før vi ble mette. Men nå har velferdsstaten og velstanden flyttet sulten høyere opp, til hjertet, til hjernen, ja helt opp til sjelen og gudene. Øyvind Rimbereid gransker de nye og gamle Lovene og finner:

Dantes drøm: den ene jordisk herskeren

som eier alt 

og som derfor ikke trenger å begjære noe.

Bortsett fra kjærlighet til Gud.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s