Sykt travel

Hypp, hypp alle mine følgere, som kanskje har falt fra? Trodde dere jeg var død? Eller at jeg har ligget i en hengekøye på Parasite Motel med blondiner?  Nei, nei, her har bare vært så sykt travelt. Bare se på mine kronikker og foredrag, så ser dere at pliktmennesket som vil redde verden er i toppform. Men jeg har nå tenkt på dere og gjort notater i margen på Finnmark Dagblad og på et dopapir. Her er noen glimt av Per og hans liv og gjerninger, siden sist – som jo er helt siden 10. september. Hva slag bløgger er du? ville de spurt på Røst, som ikke leverer fersk fisk til dine venner? Det blir jo bare tørka språk av ord som henger så lenge i hodet

Jeg lover å ta meg sammen.

Fyndord: Folk flest finnes ikke.

20. september

Jeg hamstrer til sykehuset. Bøker og plater ligger klar. Disse bøkene skal gi meg liv etter operasjonen:

  • Frelsesarmeens Sangbok (stjålet på Gatehospitalet)
  • Paulo Freire: De undetryktes pædagogikk (stjålet i Danmark)
  • Brikt Jensen: Ordspråkleksikon (IKKE TIL HJEMLÅN står det utpå)
  • Erling Kittelsen: Verden banker. Historier fra Sanfolket

Postoperativt trenger du en hjernestarter. Jeg har med CD-spiller og skal høre: Sing dudelidei, Teddyen min, Blåveispiken, En liten pike i lave sko, Ramona.

Her er så mye å glede seg til, at man nesten kunne ønske seg Münchhausens syndrom.

6. oktober

Her kommer et kort som ser ut som fasaden på et koselig hus. På vinduet er det to hjerter. Når jeg åpner vinduet kommer et sitat av Hans Børli til syne: Dette er det vanskeligste av alt – å være seg sjøl og syns at det duger. Børli synger i kor med salmen: Å leva det er å elska, det beste DI sjel fekk nå. Han er i harmoni med Shakespeare: To thyne own self be true. Børli er et ekko av folkevettet, som når Benedicte Ingstad og jeg ba 80 mennesker gi sitt beste helseråd til et tenkt barn/barnebarn på 12-13 år, svarte: Vær deg selv, let etter ditt eget grunnstoff og vær trofast mot det. Konfirmantene på Røst stemmer også med i det kloke kor. Da presten spurte de tre konfirmantene forleden mai: Hva er viktigst for at du skal ha det godt i livet? – kom svaret: Å bli sett og godtatt som MEG. Frank Sinatra er enig: I did it MY way. Arne Næss hadde et mantra i Himalaya og i livet: Sva marga – følg DIN vei. Og høyt i toppen av Maslows behovspyramide skinner en stjerne: Selvrealisering.

Og likevel, når Bronnie Ware, i boka The five top regrets of the dying, spør de døende om hva de angrer mest på, er svar nummer 1: Jeg skulle hatt mer mot til å være meg selv.

7. oktober

Her faller blader. Det stemmer med biene i Botanisk hage. Der er bare en blomst igjen. Den heter Klatreormdrue. De få biene som er i live svermer døende rundt den, sene,  som moribundne autopiloter, med bare ett mål: Nektar! Hva driver dem: Den siste plikt? Den siste sødme?

Men hva er nå dette for et anfall av sort galle? Her er ingen grunn til å bli moribund autopilot i dag som min nye bok SITATER av Per Fugelli lanseres på Universitetsforlaget. Den er blitt et smykke utpå med grønn sløyfe og utvalgte fyndord:

  • Mennesket er medfødt feilvare. Det er godt nok.
  • Ikke vær et 1-tall på jorden, bry deg om flokken din.
  • Gud. Jeg vet at du er der. Men jeg tror ikke på deg.
  • Livets oaser oppstår i forstandens ødemarker.
  • Hvert menneske er et eventyr som ikke har vært skrevet før.
  • Det er mange burhøns og få stormsvaler på Stortinget.
  • Vi lever i det tryggeste sekund i historien, på det tryggeste sted på kloden. Nyt det!

Jeg prøvde å få plass til nok en aforisme: Fremskrittspartiets eple vokser ikke på kunnskapens tre. Og enda en: Til birkebeinerne: Hva faen løper dere fra?

Boken er blitt så vakker utpå at den bør selges i gullsmedbutikker. Og innholdet er så klokt at det bør selges i apotek. Løp og kjøp!

8. oktober

Vinduet. Her faller blader. Jeg likner på trær om høsten. Håp faller av. Ord faller av. Jeg står naken, kledd for vinter.

Nest etter Kirkeblad for Værøy og Røst, er Orrebuen min mest lidenskapelige lesning. Det er nok siden jeg er litt fra disse stedene og Hamsun sier jo: Mennesket skal ikke være alle steder fra; det skal være hjemmefra. I siste nummer av Orrebuen er der reportasje fra 10. klasse som har vært på tur til Krakow. De besøker Auschwitz: «I de forskjellige bygningene ser vi bilder av jøder som kommer i trange vogner. Hvordan de blir valgt ut og delt fra familien sin, for å bli torturert og pint i arbeid eller gasskammer. Nazistene myrdet 4 millioner mennesker fra 29 land her. Ufattelig menneskelig ondskap. Neste dag har vi lunsj på Hard Rock Cafe og 12 shoppeklare ungdommer inntar kjøpesenteret.»

The show must go on.

Det blir visst ikke noen operasjon. Dr. Brendengen varsler på vegne av Thoraxmøtet at de vil «se utviklingen an.» Ny billeddiagnostikk i november. Jeg tror det betyr at de regner med at nye metastaser vil dukke opp.  Da er det The End. Jeg finner opp en ny diagnose: Naturlig moll.

9. oktober

Vinduet. Det er mye selskap i et vindu. Hvis jeg blir syk for alvor, vil jeg ha sengen her, så jeg kan ha vindu mot livet. Drive med people watching som jeg alltid har vært så glad i. Men det trenger for så vidt ikke være mennesker å se på. Det kan være selskap i et lys som kommer på veggen, fra en politibil eller ambulanse eller brannbil som har faste ruter i vår gate. En god nabo for lenge siden, Georg på Lyngvær, hadde Skomvær fyr som sin lysvenn. Han bodde ene alene på denne fraflyttede øyen i Røst. Kanskje så han et menneske en gang i måneden. Ellers, alene på kjøkkenet hvor han også hadde sin seng, gjennom syv mørke vintermåneneder.  Jeg besøkte ham en gang i januar.  «Blir det ikke ensomt?», spurte jeg. «Nei, nei,» svarte Georg, «æ har ikke noka manko på selskap, bare sjå der!» og så pekte han på lyset fra Skomvær fyr som brøt gjennom vinduet og feiet over «Jesus verdens lys» som hang på veggen.

Tankeeksperiment: Har du sett et menneske med ubebodde øyne?

Fyndord: Jeg rammes av et voldsomt angrep av fred.

10. oktober

Refugees wellcome to Oslo feirer oppdrag utført på Tøyen. Jeg holder tale med to poeng:

Takk for at dere gjenoppliver Fridtjof Nansen.
Fremskrittspartiet er og blir Steinladerpartiet som vil bringe verden tilbake til Animal Planet.

15. oktober

Aksel, Den Slemme Sønnen, som han ble hetende under vår turné Norge rundt med boken Per – glimt av min far, kommer med ny bok i dag. Den heter Tøffe tider for gentlemen og er en «skittenhumoristisk nattelivsroman fra Bergen på 1990-tallet». Derfor trenger han bokbad. Jeg skal være bademester under lanseringen i CappelenDamm huset. Jeg har ikke badet Aksel på 45 år. Den gang var det vel med grønnsåpe og gulvklut? Jeg må spørre Charlotte. Men nå er han voksen og må nesten få velge.

Vil du ha bad? Vi har en rik bademeny her i kveld:

  • Isbad
  • Heitur pottir
  • Kosebad med furunål og bløt berøring
  • Marrokansk skrubb

Jeg har lest boken nøye og forstår det meste PÅ linjene, men for analysens skyld, må jeg først få oppklart uforståelige uttrykk fra livet som nattmann i Bergen:

«Jeg lå i skje med Wenche». Skje???

«Han ville kline. Vi reiv av hverandre klærne, men da han ville snakke i mikrofonen min, satte jeg foten ned.» Hvorfor det?

Disse gåtene på det rene, kan jeg gå videre og pine Aksel med ros. Språket hans minner om en smak og et syn. Smaken er fra Sangovann hvor samene har fest og koker kraft på rørknokler av rein. Aksels språk er buljong. Synet er fra Det kalligrafiske museum i Damaskus. Her er essensielle ord malt i gull og hvert tegn tar 77 timer å lage. Setning fra Aksels bok: «Hun var sjel med hud på.» Hvordan daler slike oppfinnelser ned i et menneske? Kanskje Schopenhauer har rett: «Det er nemlig med tanker som med mennesker. Man kan ikke alltid, etter eget forgodtbefinnende, tilkalle dem – man må vente til de kommer.»

Aksel er en hund som glefser etter hyllest. For ikke å bli bitt, får jeg bruke Schopenhauer som hemmelig talsmann for neste edle grunnstoff i Tøffe tider for gentlemen: Jegstyrke. 21 år gammel pakket Aksel en plastpose og flyktet til Brasil med en lastebåt, bort, bort fra universitetet og de skriftlærde (og faren sin). Schopenhauer frikjenner ham: De lærde er de som har lest bøkene. Tenkerne er de som har lest direkte i verdensboken.» I mange år har jeg forfulgt Aksel med litteratur. Han har ristet bøkene av seg. Schopenhauer klapper i sine triste hender: «Å lese vil si å tenke med et fremmed hode i stedet for sitt eget. Man lar da sine egne tanker føre i barnesele av en annen.»

Den tredje gleden i Aksels bok, kan ikke Schopenhauer  bære bud om. Han lo aldri. Han hadde stiv lever. Når vi ler, går mellomgolvet opp og ned som et stempel, støter luft ut av lungene: Ha-ha-ha. Det har leveren godt av. Jeg har sett det på ultralydfilm. Når du ler, svinger leveren lystig som Danse, danse dokka mi der den henger i sine bånd under mellomgolvet. Leveren blir massert  når du leser Tøffe tider for gentlemen.

 17. oktober

Use my Body while it’s still Young, heter en ballet som har urpremiere på Operaen i kveld. Den viser i krystall tragedien «Å bli gammel» – hvis den unge, friske, vakre kroppen – er din eneste målestokk. Dansere ved Nasjonalballetten blir pensjonert når de er 41 år. Den perfekte kroppen har vært deres eneste gull. Nå blir den bly. Hva skjer med sjelen da? Og hvordan danser du med flokken din, resten av livet, da? Hege Haagenrud har skrevet og koreografert stykket. Hun intervjuet meg i forkant  om min resept, ikke mot alderdom, men for alderdom med verdighet og noen gram glede:

Forkynneren (altså ikke jeg, da) formulerer den første lykkepillen: Alle tider har Han lagt ned i menneskets hjerter. Barnet har sitt grunnstoff i sitt hjerte, ungdommen sine anlegg og sitt råstoff, voksenlivet har sine særpreg og kvaliteter, alderdommen har sin spesifikke vekt og sine verdier. I hver livsfase må mennesket være alkymist, prøve å skape gull av det grunnstoffet som kjennetegner nettopp denne delen av livet. Vi må ikke sløse bort alderdommen på å lengte etter den vi var. Da blir vi triste og bitre. Eller som Cicero sier i Om alderdommen: Bruk ditt gode så lenge du har det, men savn ikke det som ikke lenger finnes. Vi kan være glade i Siste dans, hvis vi finner alderdommens eget gull og får det til å skinne. Min funn som gullgraver, skal jeg vise en annen gang.

Sjelen er den andre lykkepillen. For å få et godt liv som gammel, må mennesket «forlate» kroppen, gå ut av speilbildet og inn i Åndenes Hus. Slaget om kroppen er på mange måter tapt. Den blir stygg og forvitrer. Her kommer piner og sykdommer. Vi kan gjerne gjøre litt for å holde kroppen i noenlunde form, men jeg advarer mot å gi «materien» for stor plass i det gamle livet. Prøv heller å se på kroppen som en kontainer, en beholder, for det Gudestoffet som gjør oss til mennesker på jorden: Ånden. Vær Sjel på rømmen! Den gamle sjelen kan være vilter og rik på krefter og lyster. Den kan dra på farlige oppdagelsesreiser. Den får ikke gnagsår. Dessuten har den taushetsplikt.
Døden er den siste lykkepille. Alderdommen er en slags seriemorder. Den byr på mange små dødsfall før den store Døden. Celler dør, lyster dør, venner dør, mening dør, drømmer dør, håp dør, framtid dør. Det nytter ikke å fornekte denne naturloven. Det er lov å gå i naturlig moll, i stedet for å synge falskt: Så glad er jeg, så glad er jeg. For å leve trygt helt til slutt, må du inngå samliv med døden og dens forspill.

Nå, formålet med bloggen i dag er slett ikke å skrive kokebok for nam-nam alderdom, det skal jeg nok gjøre mer av etter hvert, men ikke her. Her og nå skulle jeg i grunnen bare fortelle at det er morsomt å bli oversatt til ballett. For det underet skjedde i kveld. Stemmen min med ordene fra resepten lød gjennom Operaen og fire dansere oversatte til kroppsspråk.

På vei hjem ble jeg litt stormannsgal og spurte Charlotte:

«Hmm, hmm – hvor skal det ende? Nå spiller de ordene mine i Peer Gynt på Nathionaltheatret og i Den norske opera – hvor skal det ende? På Den Himmelske Freds Plass?

18. oktober

Sting er i byen. Han skal samle inn penger til Regnskogsfondet. «We are planetary beings», sier Sting. Han tenker på natur og miljø, biologi og kropp. Men vi må også bli «planetary beings» i ideologi og sjel. Menneskene på Jorden må bli vår nye flokk, vår nye gjenstand for samvittighet og samhold – og politikk.

Så Nordstoga i kjøtt og blod forleden. Han har et ubevæpnet ansikt.

Fyndord: Vi må vekke legene opp fra livet og får dem til å åpne øynene for døden.

20. oktober

Jeg skal holde foredrag for NITO i Grimstad kulturhus om noen uker. I dag kommer kontrakten som slutter slik: «Kontrakten kan kun kanselleres ved force majeure, herunder brann, generalstreik, landesorg, naturkatastrofe og krig.»  Og jeg som trodde tre metastaser i høyre lunge kunne være god nok grunn.

28. oktober

Klokken er like før lunsj. Charlotte ringer.

STOPP! roper hun. Har du spist matpakken?

Nei.

Gud skje lov. Jeg leser nettopp i Dagbladet: Matpapiret øker kreftrisikoen.

Hun er en spøkefugl.

29. oktober

Vinduet. Her har mennesket, til og med et lite ett, makt over naturen i dag. En gutt, to, tre år i blå kjeldress er nesten Gud, i alle fall over duene. Den faste damen har vært her og strødd sin snillhet utover brosteinen. Hundre sultne duer har samlet seg. Gutten løper mot dem, hyler og vifter med armene, duene flakser og flykter. Barneguden får aldri nok. Dette er makt. Han ler rått.

En snill mann, Abdelhak Abdellaoui, har skrevet «kjærlighetsbrev» til Slottet og foreslått meg til St. Olavs Orden. Men «kjærlighetsbrev» er ikke nok for Slottet. De vil ha «omfattende dokumentasjon» . Derfor tar Abdelhak kontakt og jeg må svare: «Takk for tillit som jeg setter stor pris på, større enn på St. Olavs Orden. Jeg har egentlig blitt utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden for noen år siden, men takket nei da jeg oppfatter den som en rest av et kongelig klassesamfunn. Som jeg sa i begrunnelsen for avslaget: Det er ingen fra Værøy og Røst som noen gang har fått St. Olavs Orden. Den er for en «selvoppnevnt adel» som jeg ikke vil være en del av.»

Fyndord: Klokken på sykehuset og klokken på tredemøllen går for sent.

3. november

Fly til Stavanger. Jeg spionerer skrått på kvinnen ved siden av. Hun studerer menyen fra en klinikk for kosmetisk kirurgi i Oljebyen. Her kan du få fjernet Sinnarynken og – tro det eller ei: Smilerynker!  Men må det ikke bli omvendt i Stavanger i nedgangstider, at du kan få satt inn smilerynker?

Sykdommene har sin rangordning. Her er prinser og feiere. Å dåne var fint blant damer og en herre kunne komme til med luktesalt. Å brekke leggen på slalåm, trekker deg ikke ned i pasientenes sump. I Bondevennen 30. oktober står det om en sykdom jeg frykter mer enn min egen, ja jeg føler meg riktig oppesen og frisk av ikke å lide av: Ondarta fotråte.

4. november

Vinduet. Charlotte er 69 år. Hun fortjener meg og hummer og champagne i kveld. Jeg går til vinduet med en flaske Quattuor Drappier, fjerner gulltråden, skyver korken oppover, åpner vinduet, PANG! der skyter champagnekorken utover den mørke Urtehagen hvor skumle skygger driver narkohandel. De har refleksene i orden. De søker dekning.

7. november

Denne bloggen er en felle. Jeg skriver i vei til deg om koselige ting for å få likere og følgere. Men den hemmelige plan er å lokke dere til å lese kronikkene mine. I dag for eksemepel i Dagbladet: RESEPTEN – som forklarer hvorfor jeg snart, for 72. gang, skal synge Deilig er jorden – med hånden på hjertet.

Fyndord: Jeg foreslår at du støvsuger hjernen.

9. november

Tilbakefall til døden. Jeg holder foredraget Døden, skal vi danse? for Høstseminaret for kliniske etikk-komiteer på Soria Moria, legeforeningens konferansesenter. Etter foredraget kommer en barsk kirurg opp, tar meg i hånden med et kirurgisk grep, nesten som et snitt, ser meg rett inn på netthinnen, og sier: Per Fugelli, jeg er så glad for at det var nettopp du som fikk kreft, du som  kan finne de rette ordene!

Morsomt sammentreff for i dag står kronikken min i VG som åpner slik: Ordene er sjelens røde blodlegemer. De kan fjerne CO2 fra sjelen: Avmakt og svartsyn. Og ordene kan bringe O2 til sjelen: Håp og lykke.

Nok et morsomt sammentreff: I dag for 45 år siden døde Charles de Gaulle (min store helt i politikken ved siden av Olof Palme). President Pompidou bekjentgjorde hans bortgang i fransk TV med ordene: «General de Gaulle er død. Frankrike er blitt enke.»

Jeg tror Frankrike har de beste ordjegerne.

Fyndord: Uten ord blir vi som blomster i et herbarium.

10. november

Mistenkelig forsnakkelse i dag. Det er rot med en regning jeg har sendt for et foredrag. Økonomisjefen ringer og vil ha opplysninger. Jeg mener å si at jeg har enkeltmannsforetak, men sier at jeg har engangsfirma. «Det gjør ikke saken bedre,» kommer det tørt og truende fra økonomisjefen.

13. november

Minervamann i radioen snakker om land i Afrika og deres «produksjon av migranter». Made in Senegal? Som varer fabrikkert for eksport? Jeg trodde de var mennesker født av en mor på vei til et håp?

Jeg drømmer stadig om min coach i akvariet i Monaco, Aurelia Aurita Punctata. Ikke bare på grunn av hennes vakre, blå kropp, nei også fordi jeg lengter etter hennes manglende ånd. Dere husker: Sammentrekning, skyte fram som en pil, drives tilbake av motstrøm, ny kontraksjon, fram som en pil, tilbake til start osv osv. Og når jeg spør henne om meningen med tilværelsen, svarer hun: Å være i live. Så fint det må være å være manet. Til å begynne med falt jeg for det svaret. Jeg tenkte å stjele «Å være i live» som et mantra for min egen siste tid. Men nei Aurelia, det kan aldri bli noe mellom oss. Jeg vender tilbake til Charlotte for hun har sjel. Det grusomme med å være menneske, er at livet ikke er nok. Det er ikke nok at muskelceller trekker seg sammen, at molekylene går rundt i cellenes fabrikk, at bukspyttkjertelen smiler og leveren danser. Det grådige mennesket går glipp av manetens  lykke, fordi det vil ha mer – mennesket krever mening. Inne i «maneten» vår er der en sjel. Den vil ha grunner til å leve.

Når jeg først er i angrende lynne, la meg kvitte meg med enda et tvilsomt fyndord. På «Trygdekontoret» for noen år siden, trodde åpenbart Thomas Seltzer at jeg skulle dø neste dag klokken 12. Så han overfalte meg med kravet: Per Fugelli, nå kan du få gi ditt siste råd til det norske folk! Jeg fikk et lykketreff inne i hodet og sa: Ikke vær et 1-tall på jorden, bry deg om flokken din. Det slo an. Jeg har fått tusen takk fra Norge rundt. Men det er jo feil! Jeg trekker det tilbake her og nå. Jeg skulle ha sagt: Vær et 1-tall på jorden OG bry deg om flokken din. Fordi mennesket må få være romfarer i sitt eget univers. Du er en enestående gåte. Å få være byggmester og søppeltømmer i ditt eget, dypt personlige liv er menneskerett nummer 1. Derfor er det katastrofalt å si: Ikke vær et 1-tall på jorden. Det er å rane drivstoffet fra mennesket.  Selvrealisering er livsnødvendig. Men å bli seg selv nok, er livsfarlig. 1-tallet er med i en sum. Det går ikke an å bygge et JEG i Det tomme rom. Du blir den du er, skapt av en million møter med andre mennesker. Derfor må du også bry deg om flokken din. Fordi du og flokken skaper hverandre.

14. november

Ghetto og sharialover på Grønland? Langt i fra. Jeg fikk nettopp en leksjon i norsk folkeskikk av en gebrokken eritreer i Mix Max Storkiosk på hjørnet. Jeg går innom på vei hjem fra jobb og kjøper aviser – og av og til to Flaxlodd som heter Vil du ha en million? Iraneren bak disken og jeg har spøkt i forbifarten i 15 år. Når han gir meg flaxloddene, sier jeg som vanlig: To millioner takk,  10% til deg, hvis ikke får du bare juling! Eritreeren legger hånden på skulderen min og sier vennlig, men bestemt: Stopp! Det er ikke lov i Norgelandet å si do skal få juling!

Vinduet. Tomt der ute. Ingen mennesker. Ingen hendelser. Ikke en gang en vind. Slik var det utenfor et vindu i Olderfjord også, en dag for 35 år siden. Likevel satt en mann på en kjøkkenstol og holdt nesten på å gå ut av vinduet, så mye underlig og vesentlig skjedde det der ute – nesten som Woody Allen den gangen han satt på kino og ble så engasjert at han marsjerte gjennom lerretet og inn i filmen. Jeg var varslet av naboer. De mente legen måtte se til eneboeren i Trollsund. Han bodde på et lite småbruk. Der var han født. Der hadde han levd i 40-50 år sammen med foreldrene, men nå var de døde. Han var glad i mor og far og flyndre og lam, men alle andre var han redd. Nå hadde han lite å leve av og naboene mente han burde få trygd. Jeg skrev brev og spurte om å få komme. Etter to måneder svarte han med skjelvende bokstaver KOM. Nå satt vi der på kjøkkenet. Jeg hadde papir og blyant og måtte få opplysninger til trygdesøknaden. Han visste at jeg ville ham vel. Han var nok glad for å komme ut av nøden. Men han var menneskesky, uten grenser. Han tålte ikke at vi så på hverandre. Vi kunne ikke snakke ansikt til ansikt. Han tålte ikke en gang den nærheten som skaper eller følger av samtale. Derfor flyttet han all oppmerksomhet ut av vinduet. Han forstod at jeg trengte svar, men han ville ikke gi dem etter spørsmålene. Det ble for nært. Derfor var alle sanser vendt bort fra meg – ut mot det verdens drama som utspant seg i det visne graset og i den døde fjæra. Jeg så bare en intenst konsentrert rygg og et ivrig hode som bøyet seg hit og dit og en nakke som stivnet ved oppsiktsvekkende syn. Jeg måtte spionere bak gardinet. Var det en ubåt? En kval? Nei. Det var ingenting der ute. På land Sahara uten sand. På vann, Dødehavet.  Likevel, to ganger grep han til og med sin kikkert for å få meg til å forstå hvor ansvarsløst det ville være å flytte oppmerksomhet fra en tangloppe til meg. To timer tror jeg denne underlige tango for to varte. For det ble en slags dans. Jeg stilte mine spørsmål. Spredt mellom dybdestudier av en måke og undersøkelse av en sky, kom svarene. Korte. For her skjer hele tiden nytt og betydningsfullt der ute.

15. november

I Siste kapitel skriver Knut Hamsun: «Saken er, De har enda ikke oppdaget Deres egen unødvendighet, Deres egen overflødighet her på jorden». Jo, jeg har det. Jeg vet at jeg er plankton på land, at jeg snart bare er elektroner i rommet. Likevel skriver jeg kronikker og gleder meg til å gå på Star War VII, The Force Awakens, med barnebarna. Jeg stemmer med mitt eget sitat: Menneske, ditt navn er gåte og uorden.

Jeg leser Schopenhauer. Er nå han den rette til å muntre opp et menneske som er i naturlig moll? Han som mener livet selv er en kronisk sykdom som bare døden kan helbrede?

16. november

Jeg holder foredrag for Forbundet Ledelse og Teknikk. Etterpå gir den snille sjefen blomster og sier at Per Fugelli burde vært på blå resept. Men jeg vil ikke være på blå, jeg vil være på rød resept.

20. november

Gettho og sharialover på Grønland? Jeg deler ikke den hysteriske frykten for «parallellsamfunn».  Jeg er i Bergen og besøker barnebarna. De fører meg inn i det ene parallellsamfunnet etter det andre. For eksempel universet til PewDiePie en youtuber med 400 millioner følgere. Min verden blir rikere og nysgjerrigheten grådigere av å vandre rundt i disse «Grønlandene».

Jeg spionerer på Diego som spiller et politi og røver spill (terrorister) med en i Rio de Janeiro, en i Luleå, en i Leningrad og en i Damaskus. Plutselig kommer det opp på skjermen: Abdullai left the game. Hva skjer?

21. november

Jeg i slett lune Morgenblad? Jeg som bare trenger et glimt av Helgelands Blad for å bli glad? Strålende kritikk av Sitat-boken i dag. Visdom til folket med mer. Men så kommer Espen Sørbye i Morgenbladet foran solen: Selvskading ved reisens slutt er overskriften og under: Norsk rekord i moralistiske floskler, uslåelig rekord i tankeløshet og oppblåst selvbilde – på kistekanten. Mr. Sørbye trenger blodoverføring fra et snilt menneske. Han har bare lymfocytter, killer cells, i årene.

22. november

Frokost med Diego (12). Moren har kjøpt multesyltetøy for det er vi så glade i. Diego studerer etiketten. Der står det blant stoffene: Surhetsregulerende middel. Vi blir enige om å være litt forsiktige med multesyltetøy. Vi vil være triste og glade.

23. november

Nok en Dommens dag. Kreftcellene svermer i lungene. I august var det tre metastaser. Nå er de tallrike som stjernene på himmelen. De fleste, kanskje 12 000, ligger i skjul for medisinens øye. Noen, 10 – 20 – 30 kan vi se som små «lyspunkter» på CT. Siste akt blir klarere. Naturlig moll blir mørkere. Jeg melder nyheten til de jeg er glad i med en hilsen som også er til meg selv: Ikke bli trist dypt og lenge. Det er en ordre fra naturen.

24. november

Per, barnebarn, 11 år, ringer fra Bergen. Han vil drøfte døden, mann til mann, med morfar. Han avslutter med et godt råd: Det er bedre å glede seg til jul, enn å grue seg til døden.

Henning Mankell døde nettopp. Han sa som Per: En dag skal vi dø. Alle andre dager skal vi leve.

28. november

Charlotte er blitt en brutal engel. Råskap kommer godt med når kjæresten skal dø. Vi har besøk fra Amerika, og skal ha hummer. Neste lørdag skal vi feire min 72 årsdag, med hummer igjen. Charlotte mener Fiskeriet bør innføre kreftrabatt på hummer. Ja, hun foreslår at det bør bli den nye kampsaken til Kreftforeningen.

Tankeeksperiment: Når kroppene blir stoppet på grensen, kan vi være sjeler uten grenser?

2 kommentarer om “Sykt travel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s