Lett og tung blanding

Nei, nei, bloggen min – trodde du jeg hadde forlatt deg? Langt i fra. Har jeg vært lat? Nei. Har her vært mangel på hendelser? Nei. Men det har  vært så travelt at jeg bare har klart å notere på fergebilletter og servietter. Først i dag kan jeg overføre til evige elektroner.

Jeg har lovet at denne bloggen ikke skal være en sykdommsblogg eller en dødsblogg. Kanskje vi jeg rapportere fra etterlivet, når den tid kommer. Men inntil da vil jeg ha lyskasterne på gull og sølv i livet og samfunnet, ikke bly. Likevel må jeg av og til få gi en kort melding om helsen min. Per Fugelli, hvordan er det med deg? spurte en fremmed dame i fiskebutikken forleden. Jeg så nok forfjamset ut over dette «overfallet», så hun skyndte seg å legge til: «Ja, for du tilhører jo oss alle.» Det er sannt og vakkert og min egen skyld. Jeg har vært åpen, som en råk i islagt sykdomshav, om kreft som kommer og går i seks år. Da er det naturlig, vennlig, ikke freidig, at folk vil vite hvordan det går. Her er status presens: Det er nylig påvist tre nye kreftsvulster i høyre lunge, en stor og to små. Den store skal knivlegen fjerne i oktober. De to små skal vi spionere på og trolig angripe med stråler når tiden er inne. Det blir lungeoperasjon nummer 5. Intet lystspill, men som min rådgiver, Den Blå Manet i Monaco, sa, målet er: Å VÆRE I LIVE.

Og her kommer håp nordfra. 2. september tror jeg det var, kom SMS om morgenen, Ingen emne, åpner og der er et spann med gylne multer. Noen timer senere ringer telefonen: E det han Per Fugelli? Ja. Koss e det me dæ? Nei, jeg vet ikke riktig. Jeg er i god form, men jeg må ha ny operasjon i høst. Nå ska du hør: Mor mi på 93 år. Ho var lagt ned for å dø. Men så fikk vi barna liv i ho. Vi ga ho brødskiva i små bita – med multa på. Så fekk vi ha ho i 4 måneda tel!  Så fint, svarer jeg. E du heime søndag 15. november? Ja, jeg tror det. Da kjem æ no ned te dæ med et spann multa. Tusen takk, velkommen.

3. september holder jeg åpningstale på Den nasjonale psykologikonferansen i Oslo. Mette Marit er der (og gir meg en grådig bamseklem etter min tale, helt umajestetisk, men veldig deilig). Men det var ikke det jeg skulle si. Presidenten i Psykologforeningen hyller henne for «å ha løftet psykisk helse over politikken.» Men i himmelens navn, hr. President, psykisk helse hører da ikke hjemme på en sky, høyt i det kongeblå? Psykisk helse oppstår eller faller når politkerne på jorden fordeler levekår, utdanning, arbeid, inntekt, trygghet, frihet, verdighet og respekt for andre guder, pigmentceller og kjærligheter. Politikk er intet annet enn medisin i stort, sa sosialmedisinens far Karl Ludvig Rudolph Virchow i Prøyssen for 150 år siden.

To appeller holdt jeg i forrige uke. En foran Stortinget, en på Egertorget. Begge handlet om at vi må holde opp med å jage narkomane som dyr ut av menneskeflokken. Appellen på Eidsvolls Plass, med tittelen Velferdsstatens sorte hull, kan dere lese på denne blogg, under kronikker. Appellen på Egertorget, med tittelen Muldvarpfolket, kommer i =Oslo i oktober. Jeg elsker å holde appeller, men jeg spør: Kan ikke noen ungdommer holde appell, de som har sine lungers fulle kraft? Og i Molde sist helg, på Bjørnsonfestivalen, ble jeg misunnelig på Bjørnstjerne, der han står og taler til tusen med mot i brystet og ingen høytaler.

Nesten til slutt, noen ord om SISA som betyr Kom inn! på samisk. Jeg var i Alta i går og besøkte denne oasen i konkurranseøkonomiens ørken. SISA er et frodig fristed for alle slag flyktninger, rause, ville, gåtefulle mennesker som har flyktet fra krigen i Syria, fra normalitetens fengsel, fra flinkhetsraseriet, fra klokken og kirken og moskeen. Her er ett eksempel på oppfinnsomheten og lekelysten i SISA. Når vinteren kommer, arrangerer de mesterskap i snøballkrig. Her stiller håndballspillere og sverdslukere, men hvem vinner? «Sneblindingan», et lag med blinde gutter og jenter, fordi de er ekstremt gode på å sikte etter lyd og dukke når de hører snøballens susen. Jeg fikk lyst til å flytte inn på SISA for godt, men måtte videre til Finnmarkkonferansen hvor mottoet var: Finn Vinnerformelen! Slik er mitt liv som pendler mellom liv og død, mellom menneskesamfunnet SISA og lederflokken på Narrenes skip.

Riksteateret skal sette opp Samfundets Støtter av Henrik Ibsen. Tom Remlov vil vite hvem som er samfunnets støtter i dag. Mitt svar: I dag forekommer bare samfunnets støtter som fossiler. De stammer fra predemocratium. De var selvoppnevnte overmennesker som fryktet at klassesamfunnet ville falle sammen uten dem. Nå er de blitt gravstøtter, heldigvis. Hvem er samfunnets støtter i dag? Det er hjelpepleierne på Lille Tøyen sykehjem og fiskerne på Værøy og Røst.

7 kommentarer om “Lett og tung blanding

  1. Fint å følge bloggen din Per. Du har nok rett om hvor psykisk helse hører hjemme. Måtte knivlegen gjøre en god jobb i oktober slik at du kan fortsette å skrive her.

    Liker

  2. Kjære Per Fugelli, intervjuet i A-magasinet 23. oktober fikk meg til å hoppe i stolen… Skal han nå ut på dansegulvet igjen? Ja, i en elegant svingom med din Charlotte kanskje, men ikke ut i det store ukjente – ikke ennå! Som siddis med sterke bindinger til Jærens strender – og Orre – ytterst ute der vi kan kaste alle plagg og løpe nakne uti bølgene, må jeg takke deg inderlig for nye landskap; din insistering på Værøy og Røst har satt stedene på min «bucket list». For det er steder å oppleve og landskap som gir gjenklang i sjelen, takk for glimtene gjennom dine skrifter og TV-program (og ja, du eier ikke sangstemme, men drar fryktløst noen toner(?) på skjermen!).
    Det er en fornøyelse å «bli kjent» med deg gjennom din sønn Aksel. Når Gamle-Per en gang folder ut vingene og setter avgårde som skarven, står vi alle her med klumpen i halsen og takknemligheten i hjertet fordi du har pekt på noe essensielt: Ikke glem flokken! Takk, Per, takk takk takk… Du er her fortsatt, heldigvis.
    Og takk for bloggen din som jeg nettopp kom over…

    Liker

  3. Kjære Per Fugelli, spis mye multer! Og blåbær og solskinn, latter og glede, sug i deg menneskene og kjærligheten de kommer med. Du er en elsket person i en stor hengiven flokk. Gi faen i syterne som ikke vil dele med seg, rausheten ruler! Oktober er på vei ut av 2015, journalen din må oppdateres. Vi lukker øynene og smiler innvendig: Per Fugelli har mange blomster igjen å stjele i botanisk hage……

    Likt av 1 person

  4. Tusen takk!
    Per Fugelli, for at du fortsetter med å dele dine kloke ord og tanker!
    Da jeg var lita husker jeg godt ‘han kloke mannen med de snille øynene og flotte sløyfene’ på tv’n 🙂
    Siden dengang har jeg fulgt med på dine mange intervjuer, kronikker,TV program,debatter,bøker, og i går, tirsdag 17.11.15 fikk jeg overvære et herlig foredrag på Litteraturhuset i Fredrikstad.
    Jeg har aldri fulgt med på noen blogg,men når jeg først skal gjøre det, er det jammen bra du startet én, for da vet jeg jo at dette blir inspirerende,lærerik og bra lesing!!

    Herlig! Jeg heier alltid på deg!
    Nina 🙂

    Liker

  5. Hei Per Fugelli og takk for sist!
    Jeg hørte på dine foredrag 7.11. i Grimstad og har med glede «adoptert» ditt «ordspråk» – Godt nok.

    Det har beriket livet mitt i november, så takk for det!

    Jeg har imidlertid et spørmål til deg etter foredragene. Hvordan skal alle som ikke har en flokk klare å leve livet sitt? Mye av ditt livs verdier er relatert til flokken din, så hvordan skal de som ikke har en flokk få et leveverdig liv – hvis de ikke har det allerede?

    MVH Wenche

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s