En sommer er over – nam

Jeg  har vært enestående lat i sommer. Jeg som alltid har med papir og blyant og tenker og skriver mellom fisk og skattejakt og maling på hus. I sommer, i mangel på avispapir og ved, brukte jeg notatblokken og blyanten til å fyre opp pølsebål med! Nei og nei. Det er nok slutten på Per som åndsmenneske. Men noen ark med sommerminner på fikk jeg revet ut før flammene tok framtidens tanker.

16.  juni 2015  Jeg er i Nice, ene alene, bare med selskap av fine østers og chablis. På en hel uke har jeg kun ført en samtale av betydning. Det var med en manet på det oseanografiske museum i Monaco. Hun heter Aurelia aurita punctata. Aurelia er transparent blå med hvite prikker. Hun er alene i et stort basseng med strøm mot seg. Rytmisk, hvert tredje, fjerde sekund, går hun i strømlinjeform og skyter seg fram i vannet. Like etter er hun tilbake på start. Ny kontraksjon, ny framdrift, ny tilbakegang, ny begynnelse – sånn er livet. Det er vakkert og vedmodig. Med kroppspråket til en ballettdanser forteller Aurelia at livet er godt. Hun nyter sine kontraksjoner og sine plankton. Men en gang, under drift tilbake, formet hun seg som et spørsmålstegn? HVORFOR? Hver dag spiser Aurelia sin egen vekt i plankton. Hun kontraherer seg 24 000 ganger i døgnet. Tomhet og jag etter vind.? Hvor er sjelen og målet? Hva er meningen med livet? spør jeg når ingen vakter hører på. Å være i live, svarer Aurelia aurita punctata.

Aurelia aurita punctata. Foto: © Hans Hillewaert

Aurelia aurita punctata. Foto: © Hans Hillewaert

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s